Qashqai

Ghashghai-tepper, også skrevet Qashqai, hører til Persias mest betydelige nomadetepper. De stammer fra Ghashghai-konføderasjonen, et forbund av tyrkisktalende stammer i den søriranske provinsen Fars rundt byen Shiraz. Karakteristiske er en sentral medaljong eller ruter strødd over feltet, kraftige naturfarger og en fast, langlivet ullknytning. Innenfor den persiske stammeknyttekunsten regnes Ghashghai-tepper som de fineste representantene og samtidig som ettertraktede samlerstykker.

Hva er et Ghashghai-teppe?

Et Ghashghai-teppe er et håndknyttet teppe fra Ghashghai-nomadene fra provinsen Fars i sør av Iran. I motsetning til manufakturtepper fra Isfahan eller Nain følger mønsteret ingen tegnet mal, men oppstår fra knytterinnens hukommelse. Av dette følger de typiske små uregelmessighetene og den levende karakteren. Materiale, farging og motivikk har rot i stammenes vandrekultur, og derfor regnes Ghashghaien til de mest autentiske nomadeteppene overhodet.

Begrepet betegner både knytningene fra de enkelte stammene i konføderasjonen og en hel stilfamilie. Til konføderasjonen hører flere understammer, deriblant kaschkuli, hvis finere stykker handles selvstendig under Kaschkuli. Den som vil plassere en Ghashghai, betrakter derfor alltid det konkrete stykket og ikke navnet alene.

Opprinnelse

Ghashghaiene er et forbund av tyrkisktalende nomadestammer som i århundrer har bodd i provinsen Fars. Språket deres, en oghusisk-tyrkisk dialekt, viser til en opprinnelse fra Sentral-Asia, hvorfra stammene antakelig nådde Sør-Persia i løpet av middelalderen. Gjennom generasjoner vandret de om våren fra vinterbeitene i det varmere lavlandet til sommerbeitene i de høye dalene i Zagros-fjellene. Denne sesongbaserte vandringen, kuchen, preget hele livsverdenen deres og dermed også teppeknyttingen.

På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var konføderasjonen under sine khaner en betydelig politisk makt i Sør-Persia. Fra denne tiden stammer mange av de antikke stykkene som verdsettes særlig i dag. Hovedknytteområdene ligger rundt Shiraz og strekker seg over store deler av Fars-provinsen. Shiraz var samtidig den sentrale handelsplassen som varen gikk inn i handelen gjennom, og derfor ble Ghashghai-tepper tidligere ofte solgt samlet som Shiraz-tepper. Fra 1900-tallet førte den tiltakende bosettingen av mange familier til en mer kommersiell produksjon i faste verksteder, uten at de overleverte mønstrene gikk tapt.

Mønstre og farger

Det mest kjente Ghashghai-formatet viser én eller flere trinnete rutemedaljonger på et tett fylt felt. Ved siden av står de såkalte allover-mønstrene, der små ruter, stjerner og kroker er strødd jevnt over hele flaten. Karakteristisk er den tette fyllingen av bunnen med strøde motiver: stiliserte dyr, fugler, blomster, kammer og det svungne boteh, som er kjent i Vesten som paisley. Disse små tegnene fortettes til et levende, nesten fortellende helhetsbilde.

Et utbredt strukturmotiv er herati-rapporten, som dekker feltet med små bladrosetter. Bordene består som oftest av flere smale bånd med geometriske ranker, ofte med en hovedborde av stiliserte blomster. Fargespekteret domineres av et mettet krapprødt og dypt indigoblått, supplert av varmt gult, naturhvit ull og aksenter i grønt, rust og brunt. Fargene virker jordnære og harmoniske, ettersom de tradisjonelt ble vunnet fra planter og mineraler. En lett abrash, altså et fargeforløp gjennom ulikt fargede ullbatcher, regnes ved stammetepper ikke som feil, men som ekthetstegn.

Materiale og knytteteknikk

Grunnmaterialet er høykvalitativ saueull fra eget husdyrhold, som brukes til renning, innslag og luv. Ulla fra Zagros-fjellene regnes som særlig fettrik og slitesterk, noe som gir Ghashghai-en dens langlevethet. Den spinnes tradisjonelt for hånd og farges med naturfarger fra krapp, indigo, valnøttskall og andre planter. Mer om fibrene står i oversikten over materialer og om skurull.

Ghashghaien knyttes med den asymmetriske knuten, også kalt Senneh-knute eller persisk knute. Denne knutetypen tillater noe mer flytende konturer enn den symmetriske knuten og er typisk for persiske proveniens. Hvordan knutetypene skiller seg, forklarer bidraget om knutetyper; hele forløpet fra oppstrekking til klipping står under Fremstilling. Veven er fast og kompakt ved middels luvhøyde. Sidekantene omsluttes med farget ull, frynsene består av den naturlige forlengelsen av renningstrådene. Ofte avsluttes teppet ved endene med en smal kelimstripe, et flatvevd bånd uten luv.

Knutetetthet og kvalitet

Knutetettheten i en Ghashghai ligger typisk mellom 80 000 og 200 000 knuter per kvadratmeter. Finere stykker, for eksempel fra gruppen kaschkuli, kan ligge over, mens grovere stammekvaliteter også begynner under. Tettheten alene sier imidlertid lite om kvaliteten. Like viktig er ullkvalitet, renhet i fargingen, klarhet i tegningen og det håndverksmessige helhetsinntrykket. Hvordan knutetettheten påvirker kvalitet og pris, behandler det egne essayet i detalj.

En god Ghashghai viser en glansrik, fettrik ull, mettede farger uten grelle toner og en jevn, men ikke maskinell-virkende knytning. Antikke stykker fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet regnes som de fineste representantene og oppnår tilsvarende høye priser.

Ghashghai sammenlignet med beslektede stammer

Proveniens	Forhold til Ghashghai	Typiske kjennetegn
Ghashghai	overbegrep for konføderasjonen	rutemedaljong, tette strødemotiver, fettrik ull
Kaschkuli	understamme i konføderasjonen	finere knyttet, ofte mer elegant tegning
Schiraz	tilstøtende handelsregion	rustikalere, grovere vev, beslektet motivikk
Abadeh	nabolagssted i Fars	klarere medaljong, mer geometrisk, ofte manufaktur
Yalameh	beslektet stamme i Fars	lysende ruter, sterkt geometrisk
Afshar	stammeteppe fra Kerman	geometrisk, boteh og harshang, annen region

Hva er et Ghashghai-teppe verdt?

Verdien av en Ghashghai avhenger av alder, tilstand, størrelse, knutetetthet, ullkvalitet, farging og den presise tilordningen til en stamme. Antikke stykker med naturfarging, glansrik ull og klar tegning oppnår de høyeste prisene og regnes som ettertraktede samlerobjekter. Yngre stamme- og verkstedkvaliteter er rimeligere, men forblir som håndknyttede nomadetepper mer verdistabile enn industriell vare.

Ettersom det dreier seg om en ettertraktet proveniens, treffes også etterknytninger fra andre regioner i handelen. For en fundert vurdering lønner det seg å se på verdifulle persiske tepper kjenne igjen, den allmenne verdioversikten samt kjøpsrådgivningen.

Hvordan kjenner man igjen et ekte Ghashghai-teppe?

Typiske tegn på en ekte Ghashghai er:

• Ull på ull: Renning, innslag og luv består klassisk av håndspunnet saueull, renningen bare sjelden av bomull.
• Asymmetrisk knute: Ghashghaien bruker den persiske Senneh-knuten, å lese på baksiden.
• Tette strødemotiver: Feltet er fylt med små ruter, stjerner, dyr og boteh, mønsteret virker håndtegnet, ikke sjablonaktig.
• Naturfarging og abrash: Mettede krapp- og indigotoner samt lette fargeoverganger taler for håndverksmessig opprinnelse.
• Frynser fra renningen: Frynsene er de forlengede renningstrådene, ofte med kelimavslutning, ikke ettersydd.
• Fettrik, glansrik ull med fast, lett uregelmessig grep.

Ettersom de enkelte stammene arbeider forskjellig, bør mønster, materiale, bakside og tilstand alltid vurderes samlet. En trinnvis veiledning gir Er teppet mitt ekte?, ved den regionale tilordningen hjelper Opprinnelse kjenne igjen.

Pleie

Takket være den robuste, fettrike ulla er Ghashghai-tepper pleielette og egnet for sterkt brukte rom. Regelmessig støvsuging i luvretningen og av og til profesjonell rens bevarer kvaliteten. Flekker bør straks tas opp med rent vann, uten å gni. Lang direkte sollys lar fargene blekes og bør unngås. Utførlige tips står i pleieoversikten.

Ofte stilte spørsmål

Hva er et Qashqai-teppe?

Qashqai er den engelske skrivemåten av Ghashghai. Det er ment samme håndknyttede nomadeteppe fra Ghashghai-konføderasjonen i den søriranske provinsen Fars, knyttet av saueull med den asymmetriske persiske knuten.

Hvor kommer et Ghashghai-teppe fra?

Ghashghai-tepper stammer fra provinsen Fars i sør av Iran, fremfor alt fra regionen rundt Shiraz. Ghashghaiene er tyrkisktalende nomadestammer som tradisjonelt vandret mellom vinter- og sommerbeiter i Zagros-fjellene.

Hvordan skiller en Ghashghai seg fra et Shiraz-teppe?

Begge stammer fra Fars-provinsen, men Ghashghai-tepper er som oftest finere knyttet og viser mer presise geometriske mønstre med tette strødemotiver. Shiraz-tepper virker mer rustikale og er grovere arbeidet. Tidligere ble Ghashghai ofte handlet samlet som Shiraz.

Hva betyr mønstrene på et Ghashghai-teppe?

Strødemotivene av ruter, stjerner, dyr og boteh går tilbake til knytterinnens hukommelse og overleverte stammetegn. De følger ingen tegnet mal, og derfor utfaller hvert stykke individuelt. En tolkning av symbolikken byr symboloversikten på.

Er alle Ghashghai-tepper nomadetepper?

Ikke utelukkende lenger. Tradisjonelt ble de knyttet av vandrende nomader, i dag oppstår mange i bofaste verksteder i regionen. Disse bruker fortsatt de overleverte mønstrene og teknikkene og regnes likeledes som autentiske Ghashghai.

Hva koster et Ghashghai-teppe?

Prisen avhenger av alder, tilstand, størrelse, finhet og stammetilordning. Yngre stammekvaliteter er rimelige, antikke stykker med naturfarging og glansrik ull oppnår tydelig høyere priser. En plassering gir verdioversikten.

Hvordan pleier jeg et Ghashghai-teppe riktig?

Regelmessig støvsuging i luvretningen og profesjonell rens hvert par år er nok. Ta flekker straks opp med rent vann, uten å gni. Den fettrike ulla er av natur smussavvisende, lang direkte sollys bør likevel unngås.