Livets tre
Livets tre er et av de eldste symbolene i orientteppet. Det dukker opp i stykker fra Persia, Tyrkia, India og Sentral-Asia, hver gang i sin egen stilisering. Denne siden viser hva det betyr, hvor det kommer fra, og hvordan du kjenner det igjen i ulike knyttetradisjoner.
#Opphav og kulturell betydning
Foto: Wikimedia Commons
Livets tre som motiv går tilbake til førislamske kulturer i Mesopotamia og Persia, med belegg helt tilbake til det tredje årtusenet før Kristus. I zoroastrismen, Persias førislamske religion, var treet Ahuras symbol på skapelsen og forbindelsen mellom jord, menneske og himmel.
I islam ble motivet ikke avvist, men innfelt i hageopos. Paradiset beskrives gjentatte ganger i Koranen som en hage med trær, og livets tre (شجرة الحياة, šajara al-ḥayāt) opptrer i sufismens mystiske tradisjon som forbindelsen mellom det jordiske og det guddommelige.
For knytteren var livets tre aldri bare et dekor, men en henvisning til en kulturell dybde som kjøperen leser med. Også i dag bærer motivet denne betydningen, selv om ikke enhver kjøper aktivt aktiverer den.
#Hvordan livets tre ser ut
Grunnframstillingen viser en loddrett stamme som forgrener seg oppe i symmetriske greiner. På greinene sitter stiliserte blader, blomster eller frukter, ofte i den klassiske florale stilen i persisk knytning.
Variasjonene er betydelige. I persiske stykker fra Tabriz, Kashan eller Isfahan er treet ofte naturalistisk, med gjenkjennelig form og frukt. I tyrkiske Hereke-silketepper er det kraftigere stilisert, med kraftfulle linjer. I indiske stykker fra Agra eller Jaipur fremtrer det av og til med svært filigrane bladnerver og fugler mellom greinene.
I nomadiske og stammestykker blir treet ofte sterkt abstrahert, av og til bare som en loddrett linje med små tverrstreker for greinene. Her forlater motivet den figurative framstillingen og blir til et geometrisk tegn.
#Følgesymboler og komposisjon
Livets tre forekommer sjelden alene. Hyppige følgesvenner er fugler, ofte sittende på greinene, som i persisk tradisjon symboliserer sjeler eller engler. Også påfugler opptrer, som i gammelpersisk tradisjon står for udødelighet.
Under treet er det ofte avbildet en vannkilde, av og til som en bekk med flytende linjer, av og til som en brønn. Treet ved vannet er et klassisk paradismotiv og i mange persiske stykker et sentralt element.
Noen stykker viser treet inne i en mihrab, en knyttet bønnenisje. I denne kombinasjonen blir treet et tegn på den bedendes forbindelse med det guddommelige.
I nyere kommersielle stykker er symbolikken ofte redusert til ren dekorasjon. Her sitter fuglene og brønnen uten dypere henvisning. Den som søker motivet i dets dybde, finner det særlig i antikke stykker fra Persia og Tyrkia før 1920.